HeleneDuckislate

Lenge siden! Etter min bror døde tok det en stund før jeg kom meg inn i normale rutiner igjen, men det begynner å bli bedre nå. Jeg og kjæresten flyttet som planlagt inn til søsteren min, så nå bor vi sammen og har det kjempe fint. I tilegg til ny jobb tilbringer jeg omtrent all min tid med å fikse rundt omkring i huset vårt. Da vi flyttet inn fikk vi beskjed om at huset vårt var hundre år gammelt, men det viser seg at det er nærmere hundre og femti år gammelt. Til tross for skeive vegger og gulv får vi det til å fungere med nye møbler, ny maling og diverse stuff. :)

Jeg har ikke kommet så langt med huset, men i dag ble jeg akkurat ferdig med badet vårt. Skal si det ble litt av en forandring.

Slik så badet ut før:




 Et relativt lite bad og veldig dårlig utnytting av plassen.



 
Planen var kun å fjerne badekaret og gi rommet en hvitere farge, men da vi tok bort badekaret fant vi ut at veggen bak var det hull i pga vannskader så da måtte vi sette opp nye vegger og nytt gulv der badekaret hadde stått, noe som forsinket oss et par dager.




Med nye vegger, gulv og maling trengte vi kun ny dusj. Men så kresen som jeg er måtte jeg til med å legge tepper over gulvene etter som at gulvet nå var litt hvitt og litt grønt.




 
Slik ble da badet seende ut. Mye romsligere og mye penere. Nå gjelds det bare å se på om det går an å få tak i et mindre servantskap (vasken). Siden huset er så gammelt kan vi har problemer med å få byttet ut det vi har. Men jeg er fornøyd uansett. 

Neste prosjekt er å få ryddet opp i kjelleren vår, noe som kan ta lang tid. Masse rot :P Deretter følger kjøkkenet, og når sommeren kommer er det på tide å legge liksom-gress i hagen og male huset. Men det e jo bare kos :)








 

I dag er det 17.juni, noe jeg kun vet fordi jeg nettopp så på kalenderen. For 16 dager siden dro begge mine brødre ut på en kjøretur. For 16 dager siden mottok jeg en telefonsamtale jeg håpte jeg aldri skulle få. For 16 dager siden forandret livet mitt seg.

1. juni begynte som en solfylt dag. Pappa og min stemor reiste til Paris, søsteren min var på jobb, og jeg var ute på en shoppingtur med min mor. Utover kvelden kom regnet, og jeg bestemte meg for å overnatte hos min søster i steden for å sove hjemme med mine brødre. Mens jeg ryddet søsteren sitt hus og foreldrene mine akkurat var ankommet hotellet, dro brødrene mine ut på en liten kjøretur. Det var glatt ute på veiene og de var kun et par minutter hjemmefra da storebror mistet kontrollen og de krasjet inn i en containerbil. Grunnet dårlig kommunikasjon fikk vi ikke vite noe om dette før kl 1 den natten. Pappa ringte og sa:
"Frank og Jorik har vært i en ulykke. Frank overlever mest sannsynlig ikke."
I det øyeblikket stoppet livet mitt opp. Alt ble et kaos da foreldrene mine prøvde å komme seg hjem fra Paris, mens Franks far prøvde å komme seg fra Bergen. Vi fikk beskjed om å ikke dra opp på sykehuset, for det var ikke noe vi kunne gjøre. Likevel satte vi kursen opp mot sykehuset kl. 3 den natten. Vi ble møtt av den andre søsteren min og tante. Vi fikk komme inn på intensiven, og igjennom alle disse timene trodde jeg at det var et håp for at min storebror skulle våkne opp. Tante sa:
"Frank våkner aldri, han er hjernedød"
Jeg nektet å tro det, slik som jeg fortsatt nekter å tro det. Jeg, søsteren min og min kjæreste dro opp til mamma og tilbragte natten der, selv om vi ikke fikk mer enn en times søvn. Om morgenen kontaktet vi Franks to bestekompiser for å prøve å heller prate bra om min bror, i steden for å kvele oss selv i tårene. Det fungerte relativt fint. Frank var koblet opp til en pustemaskin, slik at han skulle holdes i live til hans foreldre kom. Etter at de hadde vært der fikk vi beskjed om at Frank skulle kobles av dagen etter, og at vi måtte komme bort å ta vår farvel. Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre ettersom at jeg ikke hadde lyst til å sitte igjen med minnet av Frank helt ødelagt. Jeg bestemte meg for å gå inn sammen med pappa. Der lå Frank. Bortsett fra skaden i hode, et par blåmerker og små kutt på den ene hånda var han helt lik seg selv. I det øyeblikket så jeg hvor nydelig han fortsatt var. Min kjære storebror.

3. juni våknet jeg opp å gikk igjennom Stavanger Aftenblad for å så lese: 20-åringen døde. Jeg og kjæresten trodde det bare var sykehuset som hadde informert avisen om at han skulle kobles fra maskinen, men pappa ringte kort tid etter og fortalte at Frank hadde gått bort den natten. Jeg ble glad for å vite at han fikk bestemme selv, og at det ikke var familien som måtte ta det valget om at han skulle dø. Selv om legene sa at Frank var hjernedød tror jeg fortsatt at han var der for å se til at vi alle fikk si hade før han dro. Vi dro til kapelle hvor vi fikk komme inn til Frank en gang til, bare denne gangen var han død. Selv om han var hvit og kald var han fortsatt en utrolig flott gutt, og jeg følte enda at han bare lå og sov.

Fredag 10. juni var begravelsen. Den aller første jeg har vært i. Det var en nydelig begravelse og kirken var nesten full. Det var deilig og se, ettersom at Frank egentlig ikke hadde så mange venner. Frank ville kremeres, noe som betyr at vi enda ikke har lagt ham i jorden.

Så nå sitter jeg her å føler omtrent ingenting. Jeg kan ikke tro at min bror er borte. Jeg nekter å tro det. Jeg bare vandrer rundt her å venter på at Frank skal komme hjem og holde rundt meg. At han skal si de støttende ordene som alltid hjalp meg igjennom de vanskeligste perioder. At han skal komme å si at han er stolt av meg, og at han er glad i meg, slik jeg vet han var. Er det noen som alltid har trodd på at jeg skal komme langt innen fotografi, er det han.

Det jeg kjenner at jeg sliter mest med er at Franks død hadde en så stor innvirkning på oss nærmeste, men for resten av verden var det liksom ingenting. Det er vanskelig for meg å akseptere at alt bare skal bli normalt, og at ting bare fortsetter. For denne delen av livet mitt er over, og jeg er ikke klar for å starte en ny del av livet mitt hvor Frank ikke er med oss. Jeg savner virkelig min bror.

Frank Willy Solemdal
29.12.90 - 03.06.11
Du gikk bort så alt for fort, og alt for ungt.
Jeg lengter etter å se deg igjen, kjære bror. Og vit at jeg alltid var glad i deg, og kommer alltid til å være det. Hvil i fred.

pause fra blogging. sykdommen i påsken var tydeligvis ikke nok. nå ligger jeg med influensa. tror bare jeg legger meg ned å dør. 

pause fra blogging. sykdommen i påsken var tydeligvis ikke nok. nå ligger jeg med influensa. tror bare jeg legger meg ned å dør. 

Nå sitter vi å skåler for fedrelandet hvert femte minutt. Veldig stress og konstant følge med på klokken, men det ser ikke ut som at læreren har noe problem med dette.




Tidligere i dag spiste jeg også mitt eget russekort, men det var på impuls og ble derfor ikje blitt tatt bilde av. 

Utrolig nok har jeg ligget syk hele ferien. Jeg har gått glipp av finværet og moro, så jeg har egentlig ikke hatt noe som helst motivasjon til å skrive noe. Men, i går tok jeg min første knuter.
Bade i havet før 1.mai, som egentlig ikke var så kaldt.
Å spise tre kinderegg å bygge lekene på 5 minutter, noe som var lett ^^

Nå skal jeg krype tilbake til senga for å bli kvitt hodeverken som enda er her. Må jo prøve å bli bra til skolen i morgen.

Nå er russetiden startet, endelig. Etter som at jeg ikke er villig til å ta med meg mitt 10 000 kroners kamera ut ble det ingen bilder fra gårsdagen, men jeg trenger vel ikke akkurat å dokumentere mange fulle mennesker. Hadde egentlig planer om å ta det rolig i går, men det var ikke akkurat det som skjedde. Mine sterke danske gener gjør meg veldig mottakelig for alkohol uten at jeg blir over skyende full,  men dagen-der-på følelsen er jeg ikke immun mot. Føler meg som crap. Æsj.

Kjenner at det blir en hard måned, men heldigvis har vi nå fri i en uke, noe som gir meg mye tid til å gjøre ferdig russebuksen.

Bilder kommer senere :) 

De fleste av elementene på buksen representerer noen som betyr noe for meg, mens de andre er mest for fun. 
Har veldig knapp med tid akkurat nå, så blir bare noen bilder. Snart jobb, så natt, så russetid! ;D






Gunnar Aarrestad, kjæresten :)


Smurf, symbolet for min mor.


Symbol for både musikk og søsteren min.


Jethro Tull <3 Favoritten til min far.


Disney <3





 

Hei. En av russeknutene vi har er å opprettholde en blogg igjennom hele russetiden, så isteden for å lage en ny så fortsetter jeg på den gamle. :)

I morgen begynner russetiden, og kjenner at jeg gleder meg til å bruke samme bukse i en måned. Ingen problem med å tenke på hva man skal ha på. Herlig.

Er på skolen nå, men legger ut bilder av russebuksen når jeg kommer hjem.

Snakkes. 

Er endelig ferdig med reklameoppgaven, men vet ikke helt hva jeg skal føle om resultatet. Fremføringen er ferdig skrevet, men siden vi har begynt med kopikort på skolen vil tydeligvis ikke pcen min printe ut. Damn. Nå er det bare å sitte å vente til 13:10 da fremføringene begynner. Blir veldig rare og uinteressante innlegg nå, men jeg prøver bare å bli vant med å skrive igjen.