Jeg kjenner at jeg holder på og bli gal. Pcen min er så full av kaos at jeg ikke finner noen av filene mine. I tillegg er det så mange filer at jeg klarer ikke å gjennomgå alle sammen. Bare for å demonstrere litt.
Dette er skrivebordet mitt.
Dette er en en liten del av mappene mine.
Til sammen har jeg 334 mapper som inneholder bilder. Dette kommer til å ta en evighet å få orden på.
Jeg liker ikke kaos..
I helgen har jeg og kjæresten hatt den minste lillebroren min på besøk. Det var kjempe koselig, ettersom at jeg ikke ser ham så mye etter at jeg flyttet ut. Vi har spist god mat, sett tegnefilmer, jobbet litt i hagen og spilt diverse spill.
Jeg er veldig glad i å spille dataspill, og ikke bare en sjanger. Jeg spiller World of Warcraft, Warcraft, Heroes of Might and Magic, Sims, Settlers, Grey's Anatomy, og diverse internett spill som jeg randomly kommer over. Men, jeg har aldri vert noe særlig glad i å spille playstation. Jeg er virkelig ikke god med konsollen. Eneste jeg spilte som liten var Spyro og Need for Speed.
Ettersom at pcen var okkupert av kjæresten og lillebror måtte jeg ty til playstation, og det viste seg at kjæresten har to Spyro spill. Ikke at han har den som jeg pleide og spille, men han har versjonen før og versjonen etter min favoritt. Så nå har jeg sittet i flere timer å spillet Spyro.
For å være nøyaktig så er dette det Spyro spillet som er på hjernen min nå:
Jeg kjenner jeg blir skikkelig varm inni meg ved å tenke på da jeg spilte dette som liten. Er jo rimelig koselig å være barnslig en gang i blant.
Nå må jeg nesten legge meg snart, for jeg skal åpne butikken i morgen, så da begynner jeg kl 07.00. Kjeeeempe tidlig. :P Har egentlig aldri åpnet før så jeg vet liksom ikke hvor mange mennesker det er der så tidlig om morgen, blir spennende.
Out.
Katten vår har vært gravid en stund nå, men jeg har liksom ikke visst noen termindato, så det har bare blitt til venting. I går ble hun rimelig kosete og fotfulgte meg over alt, jeg fikk ikke engang gå inn på badet alene. Dermed hadde jeg en liten følelse om at det ikke var lenge til kattungene skulle komme.
En av de andre kattene mine pleier å komme inn på soverommet vårt omtrent hver natt for å så legge seg oppå meg å kose, men da jeg ble vekket av en katt klokken kvart på fem i morges kjentes jeg fort at dette ikke var den lille pusen min som pleier å komme. Jeg åpnet øyene å så at det var kattemor som var komt inn. Etter litt kos med katten fikk jeg kjæresten våken slik at vi kunne gi plass til katten. Kjæresten gikk ned for å hente håndkle og fødekassen vi hadde gjort klart, og i mellom tiden gikk vannet på katten. Stabeistet av en katt ville ikke ned i kassen og fikk dermed føde oppå et håndkle i senga vår.
Klar for å sette i gang.
Den første kom ut, og det tok en liten tid før vi fikk liv i den lille krabaten. Men nå virrer den rundt og piper som bare juling. Ca en time etter den første kom, kom det ut enda en liten en. Nå er det 4 timer siden, men hun er fortsatt rimelig stor, så man vet aldri.
Grå og hvit fluffy pusekatt.
En liten mørk tigerpus!
Og en meget stolt pusemamma.
Jeg har i løpet av de siste to årene hatt flere halsinfeksjoner enn jeg klare å huske, noe som kommer av at mandlene mine er gigantiske fra før av. Det er så sykt typisk meg å få den akkurat i det jeg har fri eller skal noe. I russetiden lå jeg med halsinfeksjon, og fikk nesten ikke med meg noen ting av russefeiringen som jeg hadde ventet på i flere år. Å nå, midt i fri uken min våkner jeg med mandler på størrelse med tennisballer. Skuldrene mine er så hovne at det føles ut som om de gnager meg opp i hodebunnen. Typisk.
Har tenkt lenge på å gå til legen for å fjerne dem men jeg kommer liksom aldri på å gjøre det. Men nå er det virkelig på tide. Jeg kjenner allerede at jeg gleder meg til å bli kvitt de store tennisballene å være mye mindre syk en det jeg er nå.
Så, fri fra jobb ble ikke den koselige "ferien" jeg hadde planlagt, men heller timesvis under dyna hjemme på rommet. I dag har jeg ligget å sett på hele tredje sesong av Glee, fullført spillene Ducklife 1, 2 og 3. Kunne vel gjerne brukt resten av dagen på å rydde igjennom pcen min etter som at jeg nettopp fant ut at all musikken min er bortevekk. På tiden å finne den, klarer liksom ikke leve uten.
Usj! Rommet mitt/vårt er så sykt rotete for tiden at det nesten gjør vondt. Etter å ha bodd her i flere måneder var jeg endelig og hentet det siste av tingene mine fra huset hos mamma og huset hos pappa. Men, rakk jeg noen gang å rydde utav noe som helst av det? Nope. Nå ligger alle klær i svarte søppelsekker, mens random ting ligger i forskjellige poser slengt utover gulvet.
I flere dager har vi måtte lage en sti fra senga til døra ut av rommet. Tragisk. Men i dag føler jeg meg virkelig i rydde modus, så here we go! :D
Slaskete klær og håret satt opp. Standard rydde outfit!
I løpet av de to-tro siste månedene har jeg jobbet omtrent seksdagers uker, å nå endelig skal jeg ha fri omtrent en uke. Jeg gleder meg til å bare slappe av, endelig. Ikke stå opp tidlig, ikke noe stress. Pluss litt fritid til å komme meg ut av huset litt mer :)
I går inviterte jeg Sunniva og Miriam hjem til meg for litt mat og kos. Det var en meget koselig kveld med taco, jentesnakk og humoristiske filmer. Deilig å slappe av å le ganske kraftig igjen. 
Søte jenter!
I løpet av uken håper jeg på å få i orden litt mer av huset, og gjerne jobbe litt med hagen om været holder seg fint. I tilegg må jeg få tid til å se den nyeste disney filmen jeg kjøpte på onsdag. 
En fin edition til samlingen min. And if you didn't know; i love Disney!
And i'm back! Med nytt design og greier.
Jeg mistet bloggetrangen for flere måneder siden, og har prøvd flere ganger å komme tlbake, men ser ut som det bare har blitt med et innlegg hver tredje måned. Men denne gang skal jeg prøve mitt beste, savner jo å skrive. Problemet jeg har nå er jo bare det at jeg aner da ikke hvordan man skriver blogg lenger, så nå blir det bare random ord for meg virker det som.
Livet mitt er omtrent det samme hver dag. Jobb og oppussingsprosjekter er alt jeg gir tiden min til, men kjenner jeg begynner å bli rimelig lei nå. På tide å sette igang med et mer normalt og sosialt liv.
Startet med det i helga da min kjære Kine kom på besøk. Vi hadde en koselig kveld med Grace Anatomy på skjermen og hver sin Ben and Jerrys i handa. Det var herlig med småsnakk om livet hennes i Bergen. Nå reiser hun snart til Israel, og etter det er det ikke mange månedene til hun kommer hjem til Stavanger, men om hun blir er et godt spørsmål. I hope so!
I dag hadde jeg også besøk, denne gang av Miriam og hennes Sean. Jeg å Miriam lå i flere timer med pcen på fanget å så igjennom tusenvis av bilder. Miriam fant også ut at hun skulle stjele et par av dem, for å så slette 200 ubrukelige bilder av henne som lå en gjemt plass på datamaskinen min. Håper du ikke slettet alle de gode, Miriam :) Jeg klarte vertfall å ta vare på favoritten.
Gode nyheter er det også! Katten vår venter små pusekatter snart. Så snart blir huset vårt nok en gang fult av småtasser som disse:
Harry Potter, Frankie, Svarte Frankie og Cookie!
Helene, out!
Før:
Etter:
Lenge siden! Etter min bror døde tok det en stund før jeg kom meg inn i normale rutiner igjen, men det begynner å bli bedre nå. Jeg og kjæresten flyttet som planlagt inn til søsteren min, så nå bor vi sammen og har det kjempe fint. I tilegg til ny jobb tilbringer jeg omtrent all min tid med å fikse rundt omkring i huset vårt. Da vi flyttet inn fikk vi beskjed om at huset vårt var hundre år gammelt, men det viser seg at det er nærmere hundre og femti år gammelt. Til tross for skeive vegger og gulv får vi det til å fungere med nye møbler, ny maling og diverse stuff. :)
Jeg har ikke kommet så langt med huset, men i dag ble jeg akkurat ferdig med badet vårt. Skal si det ble litt av en forandring.
Slik så badet ut før:
Et relativt lite bad og veldig dårlig utnytting av plassen.
Planen var kun å fjerne badekaret og gi rommet en hvitere farge, men da vi tok bort badekaret fant vi ut at veggen bak var det hull i pga vannskader så da måtte vi sette opp nye vegger og nytt gulv der badekaret hadde stått, noe som forsinket oss et par dager.
Med nye vegger, gulv og maling trengte vi kun ny dusj. Men så kresen som jeg er måtte jeg til med å legge tepper over gulvene etter som at gulvet nå var litt hvitt og litt grønt.
Slik ble da badet seende ut. Mye romsligere og mye penere. Nå gjelds det bare å se på om det går an å få tak i et mindre servantskap (vasken). Siden huset er så gammelt kan vi har problemer med å få byttet ut det vi har. Men jeg er fornøyd uansett.
Neste prosjekt er å få ryddet opp i kjelleren vår, noe som kan ta lang tid. Masse rot :P Deretter følger kjøkkenet, og når sommeren kommer er det på tide å legge liksom-gress i hagen og male huset. Men det e jo bare kos :)
I dag er det 17.juni, noe jeg kun vet fordi jeg nettopp så på kalenderen. For 16 dager siden dro begge mine brødre ut på en kjøretur. For 16 dager siden mottok jeg en telefonsamtale jeg håpte jeg aldri skulle få. For 16 dager siden forandret livet mitt seg.
1. juni begynte som en solfylt dag. Pappa og min stemor reiste til Paris, søsteren min var på jobb, og jeg var ute på en shoppingtur med min mor. Utover kvelden kom regnet, og jeg bestemte meg for å overnatte hos min søster i steden for å sove hjemme med mine brødre. Mens jeg ryddet søsteren sitt hus og foreldrene mine akkurat var ankommet hotellet, dro brødrene mine ut på en liten kjøretur. Det var glatt ute på veiene og de var kun et par minutter hjemmefra da storebror mistet kontrollen og de krasjet inn i en containerbil. Grunnet dårlig kommunikasjon fikk vi ikke vite noe om dette før kl 1 den natten. Pappa ringte og sa:
"Frank og Jorik har vært i en ulykke. Frank overlever mest sannsynlig ikke."
I det øyeblikket stoppet livet mitt opp. Alt ble et kaos da foreldrene mine prøvde å komme seg hjem fra Paris, mens Franks far prøvde å komme seg fra Bergen. Vi fikk beskjed om å ikke dra opp på sykehuset, for det var ikke noe vi kunne gjøre. Likevel satte vi kursen opp mot sykehuset kl. 3 den natten. Vi ble møtt av den andre søsteren min og tante. Vi fikk komme inn på intensiven, og igjennom alle disse timene trodde jeg at det var et håp for at min storebror skulle våkne opp. Tante sa:
"Frank våkner aldri, han er hjernedød"
Jeg nektet å tro det, slik som jeg fortsatt nekter å tro det. Jeg, søsteren min og min kjæreste dro opp til mamma og tilbragte natten der, selv om vi ikke fikk mer enn en times søvn. Om morgenen kontaktet vi Franks to bestekompiser for å prøve å heller prate bra om min bror, i steden for å kvele oss selv i tårene. Det fungerte relativt fint. Frank var koblet opp til en pustemaskin, slik at han skulle holdes i live til hans foreldre kom. Etter at de hadde vært der fikk vi beskjed om at Frank skulle kobles av dagen etter, og at vi måtte komme bort å ta vår farvel. Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre ettersom at jeg ikke hadde lyst til å sitte igjen med minnet av Frank helt ødelagt. Jeg bestemte meg for å gå inn sammen med pappa. Der lå Frank. Bortsett fra skaden i hode, et par blåmerker og små kutt på den ene hånda var han helt lik seg selv. I det øyeblikket så jeg hvor nydelig han fortsatt var. Min kjære storebror.
3. juni våknet jeg opp å gikk igjennom Stavanger Aftenblad for å så lese: 20-åringen døde. Jeg og kjæresten trodde det bare var sykehuset som hadde informert avisen om at han skulle kobles fra maskinen, men pappa ringte kort tid etter og fortalte at Frank hadde gått bort den natten. Jeg ble glad for å vite at han fikk bestemme selv, og at det ikke var familien som måtte ta det valget om at han skulle dø. Selv om legene sa at Frank var hjernedød tror jeg fortsatt at han var der for å se til at vi alle fikk si hade før han dro. Vi dro til kapelle hvor vi fikk komme inn til Frank en gang til, bare denne gangen var han død. Selv om han var hvit og kald var han fortsatt en utrolig flott gutt, og jeg følte enda at han bare lå og sov.
Fredag 10. juni var begravelsen. Den aller første jeg har vært i. Det var en nydelig begravelse og kirken var nesten full. Det var deilig og se, ettersom at Frank egentlig ikke hadde så mange venner. Frank ville kremeres, noe som betyr at vi enda ikke har lagt ham i jorden.
Så nå sitter jeg her å føler omtrent ingenting. Jeg kan ikke tro at min bror er borte. Jeg nekter å tro det. Jeg bare vandrer rundt her å venter på at Frank skal komme hjem og holde rundt meg. At han skal si de støttende ordene som alltid hjalp meg igjennom de vanskeligste perioder. At han skal komme å si at han er stolt av meg, og at han er glad i meg, slik jeg vet han var. Er det noen som alltid har trodd på at jeg skal komme langt innen fotografi, er det han.
Det jeg kjenner at jeg sliter mest med er at Franks død hadde en så stor innvirkning på oss nærmeste, men for resten av verden var det liksom ingenting. Det er vanskelig for meg å akseptere at alt bare skal bli normalt, og at ting bare fortsetter. For denne delen av livet mitt er over, og jeg er ikke klar for å starte en ny del av livet mitt hvor Frank ikke er med oss. Jeg savner virkelig min bror.
Frank Willy Solemdal
29.12.90 - 03.06.11
Du gikk bort så alt for fort, og alt for ungt.
Jeg lengter etter å se deg igjen, kjære bror. Og vit at jeg alltid var glad i deg, og kommer alltid til å være det. Hvil i fred.
